Pål Sletaune

Hvis du er interessert i norsk film, har du garantert hørt om Pål Sletaune. Den velkjente norske regissøren har vunnet flere prestisjefulle utmerkelser gjennom årene, og har skapt alt fra spillefilmer og kortfilmer til reklamesnutter og langfilmer. Oslomannen har studert stillfotografi og er også en prisbelønnet fotograf – det er veldig tydelig at denne mannen har peiling på kunst og har en særegen forståelse for det visuelle. Sletaune har alltid hatt en egen stil, og selv om enkelte har vansker med å sette seg inn i hans univers er det umulig å kalle filmer som «Budbringeren» og «Naboer» noe annet enn fantastiske. Dette er dype, grundige filmer som viser oss ulike sider av menneskelig psykologi. Av våre dype ønsker og fantasier, tanker og ideer. Våre indre demoner, kan man si. Dette går igjen i alle filmer skapt av Pål Sletaune – inkludert den nyeste, «Babycall» fra 2011, som vant fire utmerkelser under Amandaprisen i 2012 (og ble nominert til fem andre). Selv i de tidligste titlene som «Merz» og kortfilmen «Eating Out» kjenner man igjen denne forståelsen for våre positive og negative sider, som Sletaune så lekent fremstiller i sine spillefilmer. «Naboer» er en psykologisk thriller uten like, Pål Sletaune har mestret en sjanger som er utrolig vanskelig å regissere.

4 1/2 Film

«Naboer» er en påkostet film, selv om budsjettet var en del lavere enn større norske filmer fra samme år. Med 15 millioner kroner fikk man til en levende, gripende film som straks ble en suksess – ikke bare i Norge, men også i utlandet. «Naboer» ble produsert av 4 1/2 Film, et norsk selskap som har skapt en rekke spillefilmer og reklamefilmer siden sin beskjedne oppstart i 1998. Det er spesielt det siste tiåret at deres filmer har nådd ut til kinolerretene landet rundt – titler som «Kongen av Bastøy» fra 2010 og «I et speil, i en gåte» fra 2008 har fått veldig god kritikk og bør stå på enhver norsk hylle. 4 1/2 Film er ikke et gigantisk firma, men dette filmselskapet har samlet bred kunnskap om industrien og fokuserer nå på effektive, noe rystende spillefilmer som tar for seg det råe samfunnet uten noen tildekking.

Psykologisk thriller av dimensjoner

«Naboer» av Pål Sletaune har høstet ekstremt god kritikk fra mange ulike sider. Det er ikke ofte man hører et så overbevisende «ja» fra både seerne, kritikerne og det profesjonelle miljøet. Selve filmen begynner rolig – man får nesten inntrykket av at dette er en gammeldags, kjedelig grøsser fra slutten av det 20. århundret. Spenningen bygger seg dog opp, sakte men sikkert, med nervepirrende scener og noe uforståelig handling. Man kjenner seg igjen, man vil relatere, men situasjonen er så skrudd og så forvirrende at hjernen går i snurr. Dette er uten tvil den beste filmen på det norske lerretet i 2004 – en film som thrillerfrelste nordmenn gjerne kan se flere ganger. Akkurat når man tror at ting begynner å falle på plass, tar Sletaune oss til et helt nytt nivå av sjokk. Arbeidet med filmen er dessuten utført på et utrolig høyt nivå, og det er nettopp helheten som gjør dette til 75 fantastiske minutter. Musikken, scenene, filmingen, vinklene, skuespillet, fargene, kontrastene – alt er på sin plass, alt er i perfekt samsvar med atmosfæren som filmen bærer på.

18-års grense

En spesiell ting med «Naboer», er at den har 18-års grense. Det er ytterst få norske filmer som har en såpass høy grense, og man regner med at det er den groteske sexscenen i filmen som gjorde den fortjent til denne grensen. Blod, vold og sex blandes sammen i et hysteri av skrekk og kjærlighet, noe kun voksne mennesker kan i det hele tatt prøve å forstå. Hvis du ikke har sett «Naboer» hittil, er det på høy tid å samle til filmkveld. Det kan dog bli altfor sterk kost å se denne filmen helt alene, vær forberedt!