Om Babycall/The Monitor filmen

Pål Sletaune

Norske filmer har utviklet seg på en rekke området gjennom årene, men ser man over helheten kommer det tydelig frem at vi har en mangel på gode thrillere. Det er her Pål Sletaune kommer inn i bildet. Denne oslomannen er trolig vår beste (eneste?) filmregissør som har klart å skape norske thrillere og skrekkfilmer man ikke vil le av. Hans filmer er alvorlige, interessante og fylles av en naturlig mystikk man skal se lenge etter andre steder. Sletaune har holdt på i mange og, og har en spesiell interesse for fotografi – dette ser man i hans filmer, der kameravinklene ofte er originale og drar oss inn i handlingen på flekken. Noen husker kanskje hans fantastiske «Junk Mail», filmen fra 1997 som vant Amandaprisen samme år. «Junk Mail» handlet om en postmann som snoker rundt i brevene til folk – bare det å pønske ut en slik ide er gull verdt. Han har også skapt «Amatørene» fra 2001 og den intensive thrilleren «Naboer» fra 2005. Dessuten er Pål Sletaune kjent langt utenfor Norges grenser på grunn av historien med «American Beauty», den amerikanske dramafilmen han fikk tilbudet om å regissere. Hans avslag er et solid bevis på at Sletaune ikke bryr seg om penger og berømmelse – han gjør det han brenner for og skaper filmer etter eget ønske.

Norsk grøsser i toppklassen

Pål Sletaune har alltid hatt en spesiell kjærlighet for mystiske thrillere og filmer «med det rare i». Han tenker utenfor boksen og ser stadig etter spennende, nye måter å terrorisere sinnet til seerne. Man blir dratt med i handlingen, man blir overrasket, man blir overrumplet. Det er helt umulig å forutse hvordan filmene vil ende, og det er nettopp derfor Sletaune er såpass høyt verdsatt av thriller-fans. «Babycall», eller «The Monitor» som filmen heter på engelsk, er en norsk skrekkfilm helt uten sidestykke. Her har Pål Sletaune samlet all sin kunnskap og årevis med erfaring for å gi oss en opplevelse vi sent vil glemme. Som oftest gidder ikke folk se skrekkfilmer på nytt, siden man allerede vet hva som vil skje og hvor mysteriet ligger. Men «Babycall» er faktisk en av de sjeldne titlene man kan se på nytt og fortsatt legge merke til nye ting. Filmen ble filmet i både Norge, Sverige og Tyskland, og med et budsjett på 25 millioner kroner klarte han å virkeliggjøre alle sine ideer.

Noomi Rapace

«Babycall» fikk veldig god kritikk fra alle hold, og oppnådde hele 73% i score på den kjente nettsiden Rotten Tomatoes, der filmkritikere samles for å diskutere kinematografien. Som alltid var det selvfølgelig noen som mente at filmen kunne blitt lagd bedre, at ting kunne blitt gjort annerledes osv. – noen vil alltid tro at de kan gjøre ting bedre enn de profesjonelle. Men én ting var alle enige om, og det er at Noomi Rapace spilte rollen sin utrolig godt. Hun hadde en veldig vanskelig rolle, men klarte å leve seg såpass inn i den at hver eneste bevegelse, hvert ord og ansiktsuttrykk føles helt naturlig. En kjent filmkritiker sa blant annet at «Rapace tviholder på oppmerksomheten vår». Om du er usikker på hvem Noomi Rapace er, kan vi minne deg på det – hun spilte Lisbeth Salander i filmene «Menn som hater kvinner», «Jenta som lekte med ilden» og «Luftslottet som sprengtes».

Handlingen i filmen (SPOILER)

Sletaune er en mester hva angår uforventet handling. Babycall handler om en kvinne, Anna, og hennes sønn Anders, som prøver å unnslippe faren i familien – han kan være farlig. Anna er en overbeskyttende mor, og blir venn med en overbeskyttende, voksen sønn som heter Helge. De danner et underlig vennskap på grunn av sin spesielle psykologi. Anna plasserer en babymonitor i rommet til Anders, og hører et skrik om natten. Men det er ikke Anders som skrek! Etter hvert får Anders en venn på sin nye skole, og ikke lenge etter blir hun vitne til at denne lille gutten blir drept av sine foreldre. Til slutt kommer en spennende oppløsning, der Anna ender opp med å drepe en barnevernsarbeider, og hopper ut vinduet med Anders i hendene. Men Anders blir borte. Hvor er han? Eller, hva er han? Se filmen for å finne ut!