Pål Øie

Det finnes mange lovende filmskapere her i Norge, og det er ofte takket være velferdssamfunnet og søtten man får fra staten at mennesker virkelig får utfolde seg i den retning de brenner mest for. Pål Øie hadde fra tidlig av en ekstrem interesse for film og video, men det var ikke før i 2003 at hans virkelige gjennombrudd kom – vi snakker selvsagt om filmen «Villmark», som over ett hundre tusen mennesker så på kinolerretet her i landet. Pål Øie klarte å frembringe en helt spesiell atmosfære, og det er denne dramatiske effekten med minimalt bruk av språk som gjør ham til en fantastisk regissør. Øie ga ut sin første kortfilm allerede i 1990 – den underlige historien «Kloning» fikk dessverre ikke nok oppmerksomhet. Siden dess har vi sett «Brønnen» i 1997, «Zorry» og «Steppdans» i 2000, «Stopp» i 2001, «Siste Hus» i 2002, «Vakuum» i 2005 og «Familien Bergs Erfaringer» i 2009. Pål Øie skaper flotte kortfilmer, der man blir dratt gjennom en dyp handling på kort tid. «Villmark» var hans første langfilm, men siden dess har karrieren skutt til værs. Først kom filmen «Skjult» i 2009, og deretter kom oppfølgeren «Villmark 2» i 2015. Hver eneste film har den samme underlige, gripende atmosfæren og er filmet på en slik måte at man blir dratt inn i lerretet.

Villmark – friluftsgrøsseren

Når man samler sammen en rekke gode skuespillere, er det viktig at de alle får gjøre det de kan best – slik skaper man en fantastisk film. Pål Øie visste nøyaktig hva han ville få til når han samlet Bjørn Floberg, Kristoffer Joner, Eva Röse og Marko Kanic på settet. Alle gjorde sitt, alle fikk frem sitt potensiale, og filmen ble straks en hit når den kom ut. Her får man møte en gruppe mennesker som sendes ut i den norske villmarken på såkalt «teambuilding». Formålet er å bringe dem sammen og vekke forståelse for overlevelse i naturen – de er nemlig et filmteam, egentlig, og skal til å lage et reality-show der folk må leve i villmarken. Men ting går ikke helt som de skal, og man merker tidlig i filmen at noe er feil. Vi skal ikke avsløre for mye av filmen, men her foregår det drap og andre mystiske hendelser. «Villmark» er faktisk på kanten av å være en psykologisk thriller, fordi man straks merker at de tidligere jobbkameratene begynner å mistenke hverandre, at de splitter seg opp og skylder på sine nærmeste når ting ikke går som det skal. Bjørn Floberg spiller rollen som leder helt fantastisk, og hans underlige handlinger får seerne til å mistenke ham først og fremst.

Kristoffer Joner

For sin praktfulle innsats i «Villmark» ble Kristoffer Joner nominert til «Beste mannlige hovedrolle» under Amanda-prisen. Dette i tillegg til at selve filmen ble nominert til «Beste film». Kristoffer Joner er en alle tiders skuespiller som virkelig har utvikler seg i mange retninger det siste tiåret. Han trives dog spesielt god i grøssere og skrekkfilmer, og vi som titter blir alltid forundret over hans nøytrale ståsted – det er helt umulig å forstå om han er den slemme eller snille i filmen. Bærer han på en hemmelighet? Har han pønsket ut en plan? Joner er en mester på å forvirre seeren, og det er nettopp derfor han stadig blir invitert til å spille vidt forskjellige roller. Du husker ham kanskje fra «Babycall», filmen som hele nettstedet vårt egentlig handler om? Eller så husker du ham fra «Naboer», av samme regissør? Har du sett «Kongen av Bastøy»? Også der spilte han en fantastisk rolle. «Tomme tønner», «Den siste revejakta», «Den som frykter ulven» – listen av hans roller er lang, og han har gjort en plettfri jobb hver eneste gang.